Start/Home | Op/Return | Dansk | English | Photos | Search | Site map | Latest updates | Links | Guestbook | Contact

Fjorder
Fosser
Geologi

NORGES STØRSTE ISBRE
Jostedalsbreen er den største fastlandsisbreen i Europa, med et samlet areal på 480 km². Det høyeste punktet ligger 1957 meter over havet og heter Høgste Breakulen. Det laveste punktet er Nigardsbreen, ca. 300 meter over havet. Det høyeste fjellet på breen er Lodalskåpa på 2083 meter over havet. Breen er ca. 600 meter på det tykkeste. Jostedalsbreen strekker seg over et stort platå i over 1600 meters høyde. I løpet av et år kan det falle 12-15 meter snø, til og med om sommeren. Snøen blir pakket i stadig tykkere lag, og blir gradvis omdannet til is på grunn av trykket. Jostedalsbreen har en sammenhengende lengde på vel 60 km og dekker nesten halvparten av nasjonalparken.

Jostedalsbreen og de nærliggende områdene, 1310 km², er freda og gjort om til Nasjonalpark. Opprettelsen av Jostedalsbreen Nasjonalparksenter fant sted i 1991. Åpnet i 1992.

En kan sammenlikne en isbre med en elv som renner sakte nedover fjellsiden. Tyngdekraften trekker isen nedover og isen skurer over landskapet og sliter det ned. På veien river den løs jord, grus og stein i alle størrelser. Disse blir avlagt i store grus og sandmasser ved foten av breen og skaper de typiske morene landskapene som vi kjenner. Det er fra disse avskrapingene at smeltevatnet får den grågrønne melkefargen sin. Bremelk blir det kaldt.

Farten breen beveger seg på kommer and på hvordan dalen ser ut. Er dalen bred og flat, flyter breen stille og rolig uten særlig sprekker i overflaten. Hvis dalen er smal og bratt, sprekker isen i alle retninger. De brattaste brearmene kan bevege seg opptil en meter i døgnet. I over ti tusener av år har isen skuret og skrapt over det norske landskap og formet de lange dype dalene og de vakre fjordene.
Fra høsten 2002 til høsten 2003 smeltet fronten til Briksdalsbreen tilbake 51 meter. I samme tidsrom smeltet fronten til Bødalsbreen tilbake 23 meter, mens Kjenndalsbreen smeltet tilbake heile 61 meter, forteller Atle Nesje professor for Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen.

Utviklingen etter siste istid
Geologiske og botaniske undersøkelser ved Jostedalsbreen, Nordvest-europas største fastlandsbre, har gitt ny kunnskap om hvordan breen i sin storhet har variert gjennom de siste 10.000 årene. Resultatene av disse undersøkelsene tyder på at store deler eller hele Jostedalsbreen var smeltet vekk i en mild periode for 8000-6000 år siden. Etter dette vart den skapt på ny under en ny klimaforverring. Den største utbredelsen nådde de mange utløpene fra Jostedalsbreen under den "lille istiden" på midten av 1700-tallet.

Undersøkelser av blomsterstøv (pollen) fra myravsetninger ved Jostedalsbreen tyder på at klimaet mellom 9000 og 8000 år siden var omtrent like varmt som i dag. Den varmeste perioden etter siste istid var for 8000-6000 år siden. På den tiden vokste det Alm ved dagens Bjørkeskog. Sommeren var omtrent 2°C varmere enn i dag.

Tilbakesmeldingen av isbreen
På Vestlandet er det ikke påvist sedimenter (avlagring) eller fossiler som r eldre enn siste istid, som startet for omkring 70.000 år siden. Siden den tid har området vært helt eller delvis dekt av innlandsis. Siste gang dette skjedde var for ca 18-20.000 år siden. En regner med at det var da innlandsisen hadde sin største utbredelse. Observasjoner av isskuringsstriper i området tyder på at isen hovedsaklig rant mot V- NV.

I fjellområdene i indre Nordfjord er det påvist forvitra fjell og blokkhav på fjelltopper over en viss høyde. Blokkhavet har mange steder en skarp nedre grense, der fjelloverflaten under denne grensen viser friske spor etter breen som isskuringsstriper. Observasjoner i fjellområdene mellom Stryn og Jostedalsbreen viser at blokkhavsgrensa stiger fra ca 1400 moh til 1600- 1700 moh. Denne grensen kan skyldes breerosjon og den markerer dermed trulig ovre grense for innlandisen under maksimum av siste istid. I så tilfelle stakk de fleste fjellene i indre Vestlandet opp av isen som nunataker.

For 15.000-13.000 år siden førte klimaforbedring til at innlandsisen tok til å smelte, og kystområdene i Nordfjord og Sunnmøre vart isfrie for vel 12.000 år siden. I den milde Allerød-perioden for vel 11.000 år siden smeltet fjordbreene innover fjordene. En klimaforandring i Yngre Dryas (11.000-10.000 år siden) førte til at breene vokste på nytt og rykket voldsomt frem. Store israndavsettninger ved vestenden av Horningdalsvannet markerer brefronten sin posisjon en tid i Yngre Dryas. Sidemorener å begge sider av Nordfjorden og Sognefjorden, fra indre til midtre strøk markerer isen sin utstrekning i denne perioden. Det drenerte på denne måten mektige daler. I områder som ikke var dekt av innlandsisen er det påvist spor etter lokalglasiasjon (breer som ikke hang sammen med innlandsisen).

Kalde og varme isbreer
Bunnen av noen isbreer har en temperatur på ca. 0 grader, fordi at isen isolerer. Luftens temperatursvingninger når å påvirke kun de øverste ca. 20 meter is. Nede i 20 meters dybde er temperaturen stabil. Herfra synker temperaturen, for å nå 0 grader (eller mer presist trykksmeltepunktet) ved isbunnen.
Isbreene som har en temperatur på trykksmeltepunktet, kalles for varme isbreer. Det er jordens indre varme, som er årsaken til bunntemperaturen. Utover at varme tilføres fra jordens indre, produseres det også varme ved gnidning mellom isen og underlaget. Det skal derfor kun en liten trykkøkning til, for at noe av isen kan smelte. Smeltning ved bunden er på omkring 1 cm is om året. Derimot er smeltningen ved overflaten om sommeren langt større, men det er viktig å vite at isen ikke kun smelter ovenfra.
Varme isbreer finnes bl.a. i Island, Skandinavia og Alpene. Det er ikke alle isbreer som har en bunntemperatur på 0 grader. Noen steder er klimaet så kaldt, at isens isolerende virkning ikke er stor nok. Deler av den grønlandske innlandsis har en bunntemperatur på -20 til -30 grader. Hvis temperaturen i hele isbreen er under trykksmeltepunktet, kalles den for en kald isbre. De er frosset til deres underlag og det blir derfor ikke avsatt morene. Finnes i områder med høyarktisk klima. En kan i virkeligheden ikke skjelne så skarpt imellom kalde og varme isbreer, fordi mange isbreer både kan innholde kalde og varme partier. Noen steder ved f.eks. Svalbard, er isens randavsnitt eller bretungespisser kalde. Det er de fordi at den isolerende isdyne er for tynn, mens de samme isbreer lengre inne, bag randen, har en bunntemperatur på 0 grader. Slike isbreer kalles subpolare.