Start/Home | Op/Return | Norsk | Dansk | English | Photos | Search | Site map | Latest updates | Links | Guestbook | Contact

Historie

Den 15 desember 1998 er det hundre år siden "Lov om Norges Flag" ble kunngjort i Lovtidende. Det markerte avslutningen på en lang konstitusjonell dragkamp mellom Stortinget og den personlige kongemakt - den da 70 år gamle Oscar II. Flaggloven er den eneste av Norges lover etter 1814 som er blitt til gjennom "promulgasjon" (offentlig kunngjøring), etter at Stortinget hadde vedtatt den i uendret form tre ganger, og Kongen hver gang hadde nektet sanksjon. Lovens praktiske konsekvenser var at unionsmerket, på svensk betegnet som "sillsalad", forsvant fra det norske handelsflagget. Da loven trådte i kraft 15 desember 1899, ble det "rene" flagget om morgenen heist over stortingsbygningen. Stortinget holdt sitt siste møte før juleferien, og også det siste møte på 1800-tallet. Det var kanskje enkelte stortingsmenn som, idet de forlot Løvebakken ved møteslutt kl. 12, i det nye flagget så et signal om en ny tid for Norge.

Striden om flagget hadde gjennom store deler av århundret vært en symbolsak for Norges krav om likestilling i unionen, og for Stortingets kamp mot det personlige kongestyret. Det begynte under Oscar IIs bestefar, Karl Johan, som i 1821 nektet å sanksjonere et lovvedtak om det norske handelsflaggets utseende. Det forslaget Stortinget hadde samlet seg om, bergens-representanten Fredrik Meltzers genialt enkle løsning med et blått kors inne i det hvite korset i Dannebrog, ble likevel akseptert av Karl Johan som norsk handelsflagg til bruk "i de nære farvann", dvs. nord for Kap Finisterre i Spania. Lenger sør, og da særlig inne i Middelhavet, måtte norske skip seile under svensk flagg. Sverige hadde gjort avtale med, og betalte avgift til, de såkalte "barbareskstatene", Marokko, Alger, Tunis og Tripolis, slik at skip under svensk flagg skulle unngå sjørøveri.

Vel ti år senere ble spørsmålet om det norske handelsflaggets anerkjennelse "på alle hav og i alle havner" brakt fram for Stortinget. Utgangen på den saken, ført med stor energi av Hermann Foss, ble at Kongen i april 1838 gikk med på at norske skip kunne nytte det norske handelsflagget på alle avstander på "egen Resico". Denne risikoen var for øvrig blitt mindre etter at Frankrike i 1830 hadde erobret Alger, og dermed ble bedre i stand til å bekjempe sjørøveriet i Middelhavet.

Bare 6 år senere, kort etter Karl Johans død i 1844, kom Oscar Is "morgengave" til det norske folk. Likestillingen i unionen skulle styrkes gjennom innføring av et unionsmerke både i det svenske og i det norske handelsflagget. Til å begynne med, i skandinavismens tidsalder, ble unionsmerket akseptert, og det inntrådte en 35 år lang periode der flaggsaken ikke finnes på Stortingets sakskart. Men i 1879 foreslo Dagbladets redaktør H. E. Berner, gjennom Johan Sverdrup, at Stortinget skulle vedta en lov om å gjeninnføre det trefargede handelsflagget fra 1821. Det ble starten på en folkebevegelse for det "rene" flagget, som ledet fram til et lovvedtak på Stortinget i 1893. Kong Oscar nektet sanksjon, hvoretter forslaget ble gjentatt på Stortinget i 1896, med samme resultat. Tredje gangs vedtak kom i 1898. Ved fire tidligere anledninger hadde Kongen i Stockholm stått overfor tredje gangs lovvedtak fattet av Stortinget. Han hadde da bøyd seg for det uunngåelige, og gitt sin sanksjon. Men for Oscar II var flaggloven noe spesielt, kanskje fordi den ville forandre et flagg hans far hadde gitt, og som han selv "som 15 års gutt hadde syslet med tegninger til" (Einar Jansen i Norsk Biografisk Leksikon). Derfor nektet han sanksjon, men måtte erkjenne at Stortingets beslutning, i henhold til grunnlovens § 79, likevel ville bli lov. Han underskrev derfor en erklæring om å ville kunngjøre loven, noe som skjedde i Lovtidende 15. desember 1898. Ett år senere, da loven trådte i kraft, ble begivenheten feiret med fakkeltog i Kristiania og Trondheim.