Start/Home | Op/Return | Norsk | Dansk | English | Photos | Search | Site map | Latest updates | Links | Guestbook | Contact

Fjorder
Isbre
Naturfenomener

LANDFORMER
Dalførene på Vestlandet er utviklet i et platålandskap Fjellområdene er i stor grad dominert av slakke, avrundet former. Fjellplatåene er relativt flate, men mange steder ender de som spisse egger ut mot dalsidene. De høgste fjellpartiene ligger på en svakt skrående flate med fall mot vest. I gjennomsnitt ligger platåene inne i landet på 1800 meter over havet, mens de ute ved kysten ligger på 400 - 600 meter over havet. Disse platåene er trulig restene etter et vidt og åpent landskap, omkranset av runde fjellformer og lave åpne pass. Dette utgjør rester av et preglasial landskap (landform i perioden før istidene), utformet i jorden sin mellomtid (Mesosoikum) og i Tertiær. Denne landskapsformen, preget av gamle former, kalles paléisk. Over store deler av landet finnes det rester av dette landskapet, f.eks. på Hardangervidda.

Kvartærperioden med sine mange istider medførte omfattende bre og smeltevannserosjon i det paléiske landskap. Dalførene på Vestlandet har alle de formtrekk som er karakteristiske for områder utsatt for isens frem og tilbakegang: Bratte dalsider med U-formet tverrsnitt, til dels flat dalbunn oppfylt med løsmateriale,  terskler, basseng, bunner og hengende daler.

Fjorden og og hoveddalene i indre Nordfjord er gode eksempler på forsenkninger i landskapet som følger svake soner i berggrunnen. Dalførene i indre Nordfjord har tallrike terskler og bassenger. Der er stor variasjon i terskelhøydene, og i sammenheng med tersklene ligger der større eller mindre bassenger i dalbunnen. I de mest markerte terskler, ligger det vann og innsjøer i dag, men mange basseng i berggrunnen er oppfylt med løsmateriale.

I hoveddalene er det  mange steder som tydelig viser skiftet mellom vide breutviklet landskap med rolige elveløp o g korte, trange elvedaler der elvene danner stryk og fosser. Sideelvene til hoveddalene har til særlig sterkt fall. Dette har sammenheng med at nesten alle dalene som går ut i hoveddalen er hengende, dvs. at sidedalene munner ut høyt oppe i dalsiden til hoveddalen.  I overgangssonen imellom de hengende dalene og hoveddalene går elvene gjerne i fosser og gjel (trange bratte elveløp i fjell, erodert av vannet). I de fleste til feller er det breelverosjonen som har skylden for utformingen av disse gjelene. Først og fremst fordi vannmengden under isavsmeltningsperioden var så mye større enn ellers. Denne erosjonen var mest effektiv når smeltevannet rant under isbreen. Et av de mest markerte gjeldet er det ved utløpet av Hjelledalen, ved Jøl bru. Elvegjelene ved munningen til Sunndalen og Glomsdalen er også svært dype.