Start/Home | Op/Return | Norsk | Dansk | English | Photos | Search | Site map | Latest updates | Links | Guestbook | Contact

Skafjellsulykken
Lodalsulykken

TAFJORDULYKKEN

Fjellskredet i Langhammaren - 40 mennesker omkom natt til 7. april 1934.

Det er reist minnestener i Fjørå og Tafjord, også ved Sylte kirke og Dale kirke. I Fjørå er det satt opp en informasjonstavle.

Fjellmassene ligger lageret på fjordbunnen.
For folket i Norddal har fjellet til alle tider vært både en ressurs og en trussel. Innbyggerene har alltid sett på fjellet med respekt, og mange steder vet en at det er utrygt for skred. Folket her er vant med at om vinteter med snø, durar fonner, og om våren smeller det i stensprang - men fjellskred er likevel noe helt annet og mer sjeldent. De store fjellskredene kommer med så lange mellomrom at de nesten går i glømmeboken.

Barytmetriske bilder av fjordbunnen viser tydelig at over et langt tidsperspektiv er det gått mange fjellskred i disse områdene. Og Skafjellulykken i 1731 som skjedde ytterst ute i Norddalsfjorden, var en lignende hendelse som den 200 år seinere Tafjordulykken. Også den gang falt et fjellstykke i fjorden og lagde flodbølger som tok både hus og hjem og menneskeliv.

Langhammeren varslet
Det var tein i fjellet på at noke var i gang med å skje. Helt frå ca. 1870 visste bygdefolket, iallfall i Fjørå, om en fjellsprekk som utvidet seg i Langhammaren på nordsiden av Tafjorden. Hvert år ble den litt bredere, det la seterjentene på Heggursetra merke til, og fram mot 1930 hadde sprekken utvidete seg til mer enn 1,5 meters bredde. Det begynte å rase sten oftere og oftere i Heggura under, særlig urolig blefjellet i løpet av mars og de første dagene i april 1934. Folk som fisket eller rodde fjorden, holdt seg på god avstand fra Heggura.

Bygdefolket i Fjørå viste at Langhammaren kunne rase ut når som helst, men i det området var detingen som budde, så der ville et fjellskred gjøre liten skade. Det de ikke kunne begripe, var konsekvensene av et slikt skred. For å unngå eventuelle flodbølger, mente de det var best å sikre seg ved å dra robåtene litt høyere opp på land. Noke annet kom ikke på tale. Dessuten var det berre folk i Fjørå som kjente til denne voksende fjellsprekken. Herken i nabobygdene Valldal eller Tafjord ble dette snakket om, heller ikke var styresmakter eller fagfolk på noen måte informert.

Flodbølger opp til 64 meter høye
Kl. 03.10 natt til 7. februar i 1934 ble folk vekket av et forferdelig og eksplosjonsartet drønn med sterke jordskjelv. Langhammaren falt ned frå 730 meters høyde, skubba med seg Heggura under, og 3 millioner m3 sten havnet i fjorden og lagde flodbølgjer (tsunami) som slo opp til 64 meter høgde. Så bredde bølgene seg ut- og innover fjorden med stor fart. To-tre minutt etterpå nådde bølgene bygdene ved Tafjorden.

Folk låg i sin dypeste nattesøvn, og de som bodde nær ved fjorden, hadde få sjanser til å komme seg unna. De fleste ante ikke hva som skjedde.  Tre store flodbølger, den ene større enn den andre, knuste alt på veien, då de slog innover bygdene Fjørå, Tafjord og Sylte.

I Tafjord nådde flodbølgen opp i 16-17 meters høgde. Her trodde folk først at det var kraftdemningen som brast, et jordskjelv, orkan eller rett og slett dommedag. De var helt i villrede. Hvar kom lydene og stormkastene fra? Mange forsto ikke engang hvor bølgene kom fra. Fossende vann, gjenstander som ble knust og kverna, ynk og skrik fra mennesker og dyr, fiolette, eksplosjonsaktige glimt flerra nattemørket ved at høyspenningsleidninger slo sammen, og i tillegg ulte en kortsluttet båt-sirene ustanselig.

I Tafjordbygda var det kanskje bare en person som straks viste hva som skjedde. Lina Muldal var frå Fjørå og hun tenkte straks på sprekken i Langhammaren. Hun fikk med seg de tre sønene sine og styrta fort rett på dør og sprang opp til den eneste høyden som fanst i området, Haugsteinen. Dit kom også kjøpmannen Kilsti med sit 3-årige barn. Bølgene brøt opp til hoftene, men alle disse seks på Haugsteinen klarte å holde sammenn. De overlevde, men måtte oppleve at ektefeller og slektninger forsvannt i de forskjellige husene omkring dem. Alle husene ble fullstendig knust til småbiter.

Lina mistet mannen, som var gått for å hjelpe gamlefolka. Kjøpmannen Kilsti overlevde med veslegutten, men mistet både konen Petra og svigerforeldene. Straks dagslyset kom, sprang han ned for å lete, men det eneste som var igjen av hele eiendommen var to keramikkfliser av kjellergulvet. Så kom de berende med en livløs person på en båre, et teppe var lagt over, og Kilsti huska at noen dager før hadde de vært på setra, der konen fikk et gnagesår som de hadde plastret, og no oppdaget han at foten som hang utenfor teppekanten hadde dette plasteret.

Karl Tafjord som drev et stort skredderverksted, var også det kulturelle midtpunkt i bygda. Han spilte cello, komponerte, dirigerte, skrev dikt og lagde revyer. Skreddar-Karl og konen Sigrid hadde 12 barn, og dei bodde helt nede ved sjøkanten. Denne familien var ramt hardest av alle. Karl og Sigrid omkom sammen med åtte av barna. (Men de musikalske genene er blitt ført videre av bl.a. Brazz Brothers.)
I alt døde 23 i Tafjord.

I Fjørå reiste det seg en 12-14 meter høy  bølge, som også her skylte bort seks hus, og tok 17 menneskeliv. Det kunne ha blitt flere, men mange reddet seg ved resolutt å springe oppover bakkene med flodbølgen i helene. Alt bak dem ble sopt vekk; husdyr, byggninger, båter, kaier, biler, kraftlinjer, veier og jordsmonn.

Asbjørg Lyse var åtte år og våknet helt forvirret og skremt, hun ante ikke hva som var skjedd, hørte noen rope: Løft Asbjørg ut på taket! Ho såg faren holde veslesøsteren i eit ullteppe, og moren ved det åpne vinduet som ropte: Be Gud hjelpe oss! Og plutselig var Asbjørg klar over at hun var ute i det fri, og broren var der sammen med bestemoren, som rev begge ungene og sprang videre oppover. En stor sjø slo over Asbjørg, men ho klamret seg til en flik av nattkjolen til bestemoren, og alle ble til slutt hengende fast i et gjerde oppe ved smia. Da hun snudde seg, skimtet hun hjemmet sitt bli splintra og forsvinne ut sjøen med alle de seks som var der, foreldre og veslesøster, onkler og en venninne.

I alt omkom 17 menneske i Fjørå, noe som førte til at det samla ulykkestalet ble 40 døde – og med dette et av landets største naturkatastrofar.

På kommunesenteret Sylte (Valldal) slo bølger på 4-5 meters høyde inn over land og raserte alt som var her av hus, båtar, seks bilar, verksteder osv. Til alt hell var det ingen som omkom her, selv om en motorbåt, der det overnatta tre menn, vart kasta 76 meter inn på en åker.

På få minutter ble disse idylliske bygdene endret til rene slagmarker. Alt langs med strendene var skylt bort; husdyr, byggninger, båter, kaier, veier og jordsmonn i alle bygdene langs fjorden. De materielle tapene ble enorme.

Flodbølgene som slo meir enn 200 meter innover land noen steder, rullet videre ut Storfjorden og gjorde skade både i Geiranger, Stordal, ja, også mot naustene på Sjøholt. Bølgene var merkbare opptil 1000 km unna.

Katastrofe blir til mediehendelse
Tidligere hadde norske naturkatastrofer blitt ofret lite spalteplass i avisene, men med Tafjordulykka ble dette forandret. Både i avisene og det nye massemediet radioen, fikk hendelsen så store oppslag at det ikke kan samanlignest med noe tidligere. Alle i Norge fikk Tafjordulykka innpå livet. Tafjord er den dag i dag det stednavnet som er mest kjent på desse kanter.

Samme dag det skjedde kom Aftenposten ut med et ekstranummer - og de første som kom fram til ulykkesstedet var fotograf og journalist fra avisen. De ble sendt opp med fly som måtte lande på Onilsavannet, da fjorden var full av vrakrester og tre. Også NTB sende opp fly. Førstehjelp med leger og sykepleiere ble det i grunnen ikke behov for. En skulle tro at skada personer ville ligge omkring, men det viste seg snart at slik var det ikke. De som ikke straks var blitt tatt av bølgene, kom alle så godt som uskadde fra det. Bare en eneste ble alvorlig skadet, og det var en av sønnene til Skredder-Karl og Sigrid, som straks ble fraktet til sykehuset i Langevåg – ellers var det ikke bruk for akutt hjelp.

Også i utlandet vakte fjellskredet stor oppmerksomhet. Flere europeiske aviser hadde førsteside oppslag. Den engelske Times kom med en grundig forklaring på ulykken i mandagsnummeret den 9. april.

Avisene med Aftenposten i spissen tok initiativ til innsamlingsaksjoner. Bl.a. ga kong Haakon 5000 kroner, Oslo by 20 000, også flere kommuner ga også støtte. Scala-revyen holdt framvisning, Det norske travselskap arrangerte travkjøring, Filharmonisk selskaps orkester arragerte konsert osv. til støtte for offerene for Tafjordulykka. Men staten gjorde lite eller ingenting for de skadelidende, tvert imot synes styresmaktene, at den innsamlingssummen på vel 500 000 kroner var i meste laget, og hele beløpet ble aldri betalt ut.

Det finnest nesten ingen spor etter flodbølgene i dag, men selve ulykken kom til å prege alt folket her. Uhyggen fra denne katastrofenatten sitter enda fast i sinnet. Ved kaia og Haugsteinen (der 6 mennesker reddet seg) er det reist en minnetavle.

(Tekst: Astor Furseth)

Flere opplysninger og Tafjordulykka finner en i boken: Dommedagsfjellet. Tafjord 1934: Astor Furseth, Gyldendal 198